hits

Prinsessen og de mørke skyggene

Hun trodde hun var en prinsesse i veldig mange år. I alle de årene det tok før hun skjønte at det var en virkelighet som involverte mer enn henne selv. Hun var kanskje ti, kanskje tolv år, før hun skjønte hun ikke var universets sentrum. At det fantes andre som kanskje var like spesielle og unike som hun selv følte seg. Ganske nøyaktig 26 år etter hun ble født fikk hun tildelt en historie fra en av sine terapeuter som het «prinsessen og de mørke skyggene» og innså at hun alltid hadde villet og håpte hun en dag kunne være en prinsesse, men at det var mørke skygger overalt. De omfavnet mer enn det hun realiserte, og nemlig derfor ble de så mørke. Og det at noen hadde sett det, det omfavnet henne også, og dro henne inn i en virkelighet hun ikke var klar for å møte, som hun ikke selv var klar over. Men at noen hadde sett det, betydde, vel, en ny start, eller slutt, alt avhengig av hvordan en velger å se på det.

Da hun var fem år gikk hun i morens skap og fant den gamle brudepikekjolen hennes. Den tok hun på seg før hun spradet rundt i nabolaget, helt til en av naboene hun var begeistret for sa at hun var fin. Først da kunne hun gå inn igjen i god tro om at hun var den fineste rosa prinsessen hele nabolaget, kanskje landet hadde sett. Men så ble hun litt eldre, hun ville fortsatt være prinsesse, men kanskje det var sånn at alle prinsesser måtte være tynne som de var på bilder. Hun begynte å kaste maten sin på vei til skolen, hoppet over måltider og slet med å få i seg mat, nå var hun fortsatt bare på barneskolen. På ungdomsskolen fant hun ut at den illusjonen hun hadde om å være prinsesse ikke stemte og hadde vært en trist fantasi, men hun fortsatt å strebe etter å bli perfekt. Fordi hun slet med mat eskalerte det til at hun begynte å kaste opp den maten hun måtte få i seg så foreldrene ikke skulle ane noe om hva som foregikk. Innerst inne visste hun nok at det hun gjorde ikke var normalt, men hun ga seg ikke. Hun gikk mye, gikk til alt egentlig, uansett hvor langt det var. Hun holdt konstant inne en mage som var ikke eksisterende. Som det meste kom det til et vendepunkt da hun ble oppdaget og ikke lenger kunne holde på med sitt. Da ble det veldig vanskelig. Det ble utfordrende å være seg selv. Svaret på problemet ble en institusjon hvor alle måltider ble overvåket av personal. Maten måtte inn. Og alt hun ønsket var at maten skulle forsvinne fra livet hennes. Institusjonen hjalp ikke. To forsøk ga de henne, ingen av dem var vellykkede. Tannlegen sa det skadet tennene hennes. Legen sa det skadet de indre organene. Helsesøstrene og psykologene var redd for psyken hennes. Selv følte hun at alle gjorde en stor sak ut av noe som var så lite, om de bare kunne la henne være i fred.

 

Og så kom den dagen da, da en sykepleier hadde skrevet en historie til henne som endret så mye. En som hadde vært der for henne hver dag i to måneder og hjulpet henne å få et normalt forholdt til mat, enn så vanskelig som det var. At en historie kan endre et liv er ganske unikt. Kanskje var det forarbeidet som gjorde endringen, kanskje hjernen plutselig bestemte seg for å være i virkeligheten, hva enn det var så fungerte det. Hun ble 26 år før hun klarte å ha et normalt forhold til mat. Kanskje alt hun trengte var å bli sett som den prinsessen hun en gang trodde hun var og så inderlig gjerne ville være.

Det gjør vondt å ha det godt

I dag har jeg det egentlig veldig greit, men det gjør også vondt. De fleste tenker vel at jeg bare bør være glad som har det godt, men det gjør vondt å vite at det ikke kan være flere gode enn dårlige dager. Jeg vet at gleden er på lånt tid og at den før eller senere vil gli over i en ny depressiv episode. Men siden jeg nå har det bra, skal jeg nyte et glass vin selv om det er tirsdag og løse kryssord som den eldrende damen jeg er. Ffaktisk vant jeg sist gang jeg sendte inn kryssord så her er det håp. Jeg har til og med klart å bake foccacia i dag, så det blir god middag med ost på. Kjempgod oppskrift jeg fikk av svigerinnen min. Jeg merker jeg har mindre å skrive om når jeg har det bra så jeg tror jeg fremfor å sitte her skal logge av å prøve å nyte den gode stunden med kjæresten og katten.

Et tilbakeblikk: En bestefar historie

Når jeg gikk på videregående skrev jeg en del stiler, som de aller fleste og syns selv den gang at denne historien var ganske morsom hvis en skjønte den. Den dag i dag håper jeg at jeg skriver litt bedre, men tenkte det kunne være morro å dele den.

"En bestefar historie"

«Hvor i helvete er dopapiret, hvis den jævla katten har stukket av med det igjen så er det best for den at den ikke er hjemme». Det er bestefar. Min bestefar. Det er ingen som han, han er helt spesiell. Han vet ikke alltid hva han sier, eller hvorfor, det bare er sånn sier mamma.

Bestefar er egentlig veldig snill og i veldig godt humør. Det er bare det at av og til får han disse utbruddene, det betyr å banne.

Da bestefar var voksen, og ikke gammel som han er nå, jobbet han på en fabrikk. Der var det mye farlig som de gikk og sniffet på hele dagen fra morgen til kveld og etter hvert ble han skadet. Den skaden har han enda og gjør at de tingene en har lagret i hodet sakte forsvinner. Det er derfor vi har ører, så det kan komme ut et sted, ellers hadde hodet blitt fullt. Bestefar blir det av og til, full. Kanskje han sniker seg tilbake til fabrikken og sniffer og så blir det så mye oppi hodet at det ikke rekker å renne ut, og så blir han full. Jeg tror at mamma vet at han gjør det, for hver gang han er sånn kjefter hun på ham. Så blir bestefar sint og sier «jeg må da få lov til å drikke en gang iblant». Det syns jeg å han må få lov til. Jeg skjønner ikke hvorfor mamma blir sinna. Jeg drikker jo hver dag, det gjør jo hun og broren min å.

Noen ganger syns jeg synd på bestefar, han får så mye kjeft og så er han jo så snill. Vi leker mye sammen, pirater og sånn. Da tar vi på oss skaut og løper rundt med ordentlig piratkniv i hånda, da blir naboene så glade at de gir oss penger. En gang ville en av naboene også leke, så hun ringte politiet. Politiet kom, og da lekte vi politi og røver. Det likte ikke mamma, og bestefar fikk kjeft igjen. Jeg tror mamma ble sur fordi hun ikke fikk være med å leke.

En annen ting jeg bruker å gjøre når jeg er hos bestefar er å gå på skattejakt. Det får jeg ikke lov å gjøre hjemme. Da kommer bare mamma og røsker til seg hånden min og så må jeg på do og vaske hendene. Bestefar bare ler han og så sier han «nå slipper jeg å fore deg» og så ler han litt til, helt til han begynner å lekke. Da ler han ikke lenger, da får han heller et utbrudd.

Kanskje han er litt smårar sånn som alle sier. Eller kanskje han bare er bestefar.

#Tankekaos

Bilturen ble lengre enn planlagt. Men det var det eneste stedet jeg følte jeg kunne være alene. Det er der jeg kan tenke. Der og i dusjen, Til tross for konsentrasjonen veiene krevde, var det som om jeg gikk inn i en transeliknende tilstand, eller en koma, hvor underbevisstheten, eller tankekaoset fikk muligheten til å løse seg selv opp. Bak rattet er jeg alene, alene på en annen måte enn når jeg er alene hjemme, ute, eller i skogen. Det er denne «alenenheten». Den som ikke er ensomhet. Denne stillheten i alt bråket som gjør det mulig å la tankene fly fremfor å la dem vikle seg inn i et absurd garn av uløselige tanker.

 

Jeg ville ikke hjem, så jeg tok de omveiene som var å finne. Det var som om behovet for å se på gamle steder, tidligere veier, nye bygg, endringer, men samtidig det gamle og nostalgiske var av stor betydning. Underveis ble det likevel tydelig at dette ikke betydde noe da jeg egentlig ikke observerte. Jeg bare kjørte. Tankene fløt. Jeg fløt. Som et friminutt etter en anstrengende mattetime. Før eller senere måtte jeg reise hjem. Det visste jeg. Tilbake til tankene. Virkeligheten. Stillheten som er ubehagelig. Kanskje det var durringen bilen ga fra seg som var så behagelig, som i barndommen alltid fikk meg i søvn. Kanskje det er de små knirkene hus gir fra seg, lyden av vind som treffer trærne, naboen som er ute å går tur som gjør hjemmet ubehagelig. En annen form for stillhet som ikke er riktig stille.

Venneløs

Ofte føler jeg meg #venneløs. Jeg har noen få nære venner, og en del bekjente, men stort sett og alt for ofte føler jeg meg alene. Noe av grunnen tror jeg er at jeg har flyttet mye i mitt liv og dermed mistet kontakten med mange på veien. De to nærmeste jeg har, de har jeg hatt siden jeg var bittelita og de setter jeg veldig stor pris på, selv om jeg ser dem mye sjeldnere enn jeg skulle ønske. Så skal det sies at jeg er heldig med familien min, for de er som venner de også og jeg bruker mye tid med dem. Spesielt med nevøen min. I tillegg har jeg en samboer som er som en bestekompis for meg. Så skal det ikke skjules at jeg er veldig glad i dyr, og spesielt katter, så katten min gir meg godt selskap når jeg er alene. Det er utrolig hvor mye selskap det er i dyrene en har.

Når jeg var liten og egentlig helt frem til jeg ble 27 og valgte å flytte fra Trondheim for kanskje siste gang, har jeg mistet så mange venner som jeg savner stort. Og hvor finner en egentlig nye venner når en er 30 år? Det er ikke akkurat som om jeg kan gå til naboen lenger, dinge på og spør forsiktig om det er noen som vil leke med meg. Om det så hadde funket hadde jeg vel ikke turt for jeg har en innebygd frykt mot å bli avvist. Jeg tror på langt nær jeg er den eneste som har det sånn. Jeg vil anta det er mange der ute som sliter med det samme som meg, og som vet hvor vanskelig det er. Kanskje et mål for 2018 skal være å skaffe meg en ny venn, hvertfall det jeg refererer til som en kaffevenn. En som en kan henge med uten at det er pinlig med stillhet som en kan ta en kaffe eller øl med uten å gå tom for noe å snakke om. Jeg tror det skal være målet.

 

 

Jeg føler meg #sviktet

Det er mange tider hvor en kanskje forventer at enkelte skal stille opp for en. Jeg har nettopp gått gjennom en veldig dårlig periode. Uten å overbelaste de rundt meg har jeg informert om hvordan jeg har det, spesielt til de som har forsøkt å nå meg uten å få kontakt. Men jeg må si meg skuffet. Skuffet over de som jeg har stilt opp for gang på gang som ikke stiller opp for meg. Skuffet over å ikke få en melding om hvordan det går. Selv er jeg en person som sjelden rekker ut hånden når jeg har det vanskelig. Jeg holder meg for meg selv og der blir jeg til humøret er bedre. Det betyr ikke at jeg ikke trenger noen. Jeg trenger nok i det minste å vite at dersom jeg kommer meg ut av sengen så er det noen som vil møte meg. Noen som har glede av å se meg igjen, som kanskje har savnet meg litt den tiden jeg har vært borte. Er det egoistisk? Eller er det et tegn på at jeg som så mange andre trenger bekreftelse på at det er noen der ute som ønsker tid med meg. Er det for mye å be om? Hvor ble det av dere som var der når jeg hadde det bra? Har dere det ikke i dere å være der når ting blir vankelig eller er dere for opptatt med livet til at jeg kan være en del av det. Til dere det gjelder så skal dere vite at jeg er skuffet, trist og lei meg. Dere jeg har stilt opp for forventet jeg naivt noe igjen fra. De dagene det gjelder, det er de som betyr noe. Da skal en, bør en, må en være der. Fordi det betyr så fryktelig mye. Kanskje bare litt for deg, men veldig mye for meg.

De derimot som stiller opp skal ha en kjempestor takk, for jeg forstår at jeg er et menneske det ikke alltid er like lett å forholde seg til.

Ustyrlig depresjon

Det er vanskelig å forklare hvordan en har det når en har gjørme langt opp etter knærne og ikke har noe å holde seg fast i for å komme seg opp. Det er nok mange som kan kjenne seg igjen, men også en stor andel mennesker som aldri har vært i nærheten av det en kan kalle deprimert. Vi har alle hatt dårlige dager, kjipe uker, vanskelige måneder og utallige ufordringer, men depresjon, det er noe annet. Da snakker vi et annet nivå av følelser en ikke kan gjenkjenne med mindre en har vært der selv. Det er noe for min del en ikke kan snakke seg ut av eller trøstes ut av. Som det kommer går det, det føles ut som om det er helt ustyrlig. Jeg skulle ønske noen eller noe kunne fikse meg, at jeg kan komme meg ut av gjørmen og for en gangs skyld være ren, uskyldig og glad igjen.

Fuck samvittigheten

I dag som så mange andre dager sliter jeg med samvittigheten. Alle de som er glad i meg og som bryr seg om meg må ha det mye vondt. Og jeg har vondt av dem. Men jeg er ikke sterk nok til å lindre deres dårlige samvittighet samtidig som jeg lindrer min egen. Den samvittigheten, den er så stor og altomfattende. Den er som i høygir, den reagerer på et sekund og da er det gjort. Jeg føler meg som en shit for alt jeg har gjort og ikke gjort. Generelt føler jeg meg som en shit. Og det er selvfølgelig ingen god følelse å sitte igjen med. Om noen bare kunne gjort noe med det, om noen bare kunne si noe som lettet på det. Om den dårlige samvittigheten ikke fikk lov å overta alt jeg har av tankekraft. Det ser ut til at samvittigheten vinner og selvfølelsen taper. Den som er en evig taper. Samvittigheten er større. Fuck samvittigheten.

Glanstidene

Mine beste år har vært de jeg har tilbragt i Trondheim, der bodde jeg syv år. Til slutt flyttet jeg hjem fordi min lille og herlige nevø trodde jeg var en mobiltelefon fordi det var eneste måten jeg kunne kommunisere med ham. I Trondheim hadde jeg alt jeg trengte og alt jeg ville ha. Nærhet til det meste, en buss rundt hvert hjørne, alle vennene mine i en nær omkrets.

Jeg hadde mye gøy med venner og studenter og hva det var som virkelig gjorde at det var den beste tiden av livet mitt vet jeg ikke, men jeg var lykkelig. Foruten å flytte vekk fra familien igjen, skulle jeg så inderlig ønske jeg kunne få tilbake den følelsen igjen.

Skjerp deg!

«Skjerp deg», «kom deg ut av senga» « så ille kan det ikke være».

For meg er dette og mange mer veldig kjente uttrykk. Det er så lite forståelse der ute når en leter etter den at en kan bli mer en tom i jakten på et «er det sånn du opplever det». For opplevelsene er ulike som vi mennesker er ulike, men de stygge, ugjennomtenkte og sårende ordene, de tror jeg vi opplever likt. Vi møter de med avmakt, med en ekkel smak i munnen fordi vi ikke klarer å forsvare oss selv, og en tristhet for å ikke bli møtt og sett. Det er kankjse mange som ikke vet hvordan de skal reagere og hva de skal si. Da tenker jeg det er bedre å ikke si noe eller heller stile spørsmål som "hvordan har du det?" eller "er det noe jeg kan gjøre for deg"?. Det er mange vonde følelser, og de som velger visse ord fremfor andre, de gjør det verre selv om de gjør det bevisst eller ikke. De skaper noe i oss, noe som ikke er godt for oss. Eller sånn er det for meg. Jeg har lært at det er viktig å velge det som gjør meg godt og velge mennesker som gjør meg godt. Det er enkelt å tenke en skal gjennomføre det. Men det er ikke så enkelt når det kommer til saken. Når sykdommen står på som verst, når ingen behandling har fungert og medisiner ikke fikser problemet tenker jeg det neste steget er å jobbe med å godta at dette er meg. Så får andre jobbe med å godta det samme.

Et liv glemt

Min siste #diagnose, #dissosiativ #amnesi. Det er kanskje ikke så mange som har hørt om det.

Store Norske Leksikon sine sider beskriver det som #hukommelsestap av viktige hendelser av vanligvis skremmende, truende eller konfliktfylt karakter. For min del har det medført at jeg så og si ikke husker noen ting fra før fylte 20 år. Med hjelp av terapeuter har vi forsøkt å lage en tidslinje, men det meste er borte, alt fra første skoledag, til konfirmasjon til siste dag på videregående.

Mamma kan tulle litt med det og si at hun kan fortelle meg om ferier vi aldri har vært på og jeg vil tro henne. «Husker du den gangen vi var i England?» og jeg er ikke klok på om det er korrekt eller ei. Hun sier alltid sannheten, men vi er kommet så langt inn i det at det er morsomt å tulle med. Av og til kan visse steder eller gjenstander trigge minner, som foreløpig har vært på godt og ikke på vondt. Når jeg var liten brukte jeg å tilbringe sommeren på Villa Fridheim på Krøderen sammen med mormor og resten av den nære familien. I voksen alder, for kanskje tre år siden kjørte jeg til Villa Fridheim, og da kom det mange minner. Ganske overrasket og glad over at jeg husket noe, ringte jeg til mamma for å få bekreftet om det jeg husket stemte eller var falske minner. Minnene var ekte, og de var gode. Etter det har jeg flere ganger fått trigget hukommelsen, en gang hold det med en liten bit av en list for at jeg skulle huske et rør jeg ville dekke til i leiligheten til broren min. Det er rart hvordan hjernen og hukommelsen fungerer. Mest av alt er det rart å leve et liv hvor jeg bare husker en tredjedel av det.

Alt tilsier at jeg har det fint

Jeg har en familie, en mamma, en pappa, to storebrødre, en nevø og tre onkler. Jeg har en samboer og en katt. Jeg har et hus jeg eier. Tilsynelatende skulle jeg hatt det fint. Hvorfor har jeg ikke det fint da? Fordi jeg har en, to, tre, fire, fire lidelser som alle henger sammen og hver for seg og sammen gjør hverdagen verre enn den kunne vært. Men så var det disse lysglimtene da, hvor ble de av? Hvorfor kan jeg ikke finne gleden i de små tingene? Fordi jeg ikke evner tenker jeg. Det er ikke alle som får kreft som har røyket og det er ikke alle deprimerte som har hatt en utløsende episode. Det bare er. Og det må folk godta. Det bare er.

Vinn falske vipper

Jeg føler jeg i det siste har kommet med en del depressive innlegg, så tenkte jeg skulle smelle til med et litt mer positivt et. Jeg er fra tid til annen ganske avhengig av #falske #vipper. Disse fikk jeg, så jeg tenke om det var noen som leste bloggen min som skulle få lov å få noe for å ha lest seg gjennom så mye pessimisme. Her kommer det en remse med lange, to remser med medium og en med korte. Uten lim. Bare legg igjen en kommentar så skal jeg trekke en som kan vinne.

Normalt bruker jeg de du ser på bildet under, jeg har aldri helt fått et talent for å ta på de som kommer på rems, en og en er jeg derimot blitt ganske god på.

PTSD, lidelse nummer tre.

Da har jeg kommet til den tredje og nest siste av diagnosene et knippe utvalgte psykologer har plassert på meg, PTSD. Sammen med depresjon og angst komplimenterer de hverandre på en heller uheldig måte. For meg kom PTSD etter flere traumatiske hendelser over lengre tid. Derfor valgte de å kalle det en komplisert PTSD.

For meg kommer lidelsen med store søvnvansker. I perioder med depresjon sover jeg overdrevent mye. I gode perioder har jeg det jeg vil kalle søvnangst og får ikke sove. Jeg plages med mye mareritt og jeg tror det er derfor jeg nøler med å gå å legge meg, spesielt uten noe hjelp fra sovemedisiner. På kveldene spesielt får jeg tankekjør og blir hevet rett tilbake til alle de hendelsene som har resultert i at jeg har fått PTSD. Det vil si at jeg sliter med et av de mest klassiske symptomene; flashbacks. Videre gjør det at jeg i visse og spesielle situasjoner reagerer «feil» eller overreagerer eller får en ut av kroppen opplevelse. Jeg klarer for eksempel ikke at noen sperrer veien for meg eller holder meg fast, da blir jeg enten veldig aggressiv og sint eller går i komplett panikkmodus. Det har på mange måter ødelagt følelseslivet mitt, jeg reagerer ofte ikke som forventet, da mener jeg både mine egne og andre sine forventninger. Følelsesregisteret blir på en måte satt ut av spill. Videre har jeg utviklet en ganske fastholden unnvikelsestaktikk, for alt som kan være i fare for å trigge minner og sende meg tilbake til et dårlig sted. Det er mye jeg unngår. Ikke minst unngår jeg å snakke om det på detaljnivå. Men så er jeg så heldig at jeg også har fortrengt veldig mye og ikke kan huske så mye. En velsignelse i forkledning kanskje, men en lettelse for en alt for tankefull hjerne.

Hvordan er det å være sammen med en depresjon?

Nå har jeg skrevet hvordan jeg opplever å være #deprimert så jeg spurte samboeren min om hvordan det er for han for å få et annet perspektiv på det. Ofte tenker jeg på at det må være vanskelig å være sammen med en som er syk og at han naturligvis føler på mye i forhold til det. Jeg spurte han hvordan det føles å være sammen med en som har depressive episoder, og om han opplever at jeg er to forskjellige mennesker. Her er det han svarte:

Du blir jo nesten en annen person. Det er ikke noe greit å se at du ikke har det noe greit. Det verste er at jeg føler at jeg mister deg og at du skyver meg unna og ikke liker meg mer. Så føler jeg at det er jeg som har gjort noe galt når du skyver meg vekk. En annen ting som er vanskelig med depresjonene dine er at jeg aldri vet når de begynner. Det er veldig vanskelig. Og så kan du ha gode dager og oppturer og da blir jeg usikker. Så når det går i bølger er det nesten verre for da tror jeg at jeg har fått deg tilbake, men så er du ikke det likevel. Jeg blir usikker på om jeg skal holde meg hjemme med deg eller stikke avgårde, men jeg tror det beste er når jeg holder meg hjemme så jeg er her om det er noe. Når det er over er jeg selvfølgelig veldig glad for at det er over og at du viser litt glede igjen. Det føles som å ha mistet deg og så fått deg tilbake igjen.

Hånd i hånd med depresjon og angst

Hånd i hånd med depresjon og angst

 

Av og til føles det som de som har det ille skal ha det verre. #Angst og #depresjon går hånd i hånd har jeg fått beskjed om. Og jeg skulle så ønske jeg hadde noe annet enn psykiske lidelser å holde hånd med. Lenge benektet jeg at jeg hadde angst. Mest sannsynlig fordi jeg ikke forsto symptomene og feiltolket de jeg kjente på. Det tok litt tid før jeg skjønte det. Første gang jeg skjønte det var jeg i gruppeterapi.

Vi hadde fått en oppgave hvor vi skulle tegne følelsene våre i 20 minutter før vi skulle vise frem bildene våre og forklare dem. Plutselig kjente jeg at pulsen økte, så mye at det ble vanskelig å puste. Kroppen begynte å skjelve og jeg følte at bena kom til å svikte om jeg hadde prøvd å reise meg. Jeg følte at alle øyne var på meg og at alle kunne se at det var noe som holdt på å skje. Så ble jeg enda mer urolig og følte på en intens kvalme som kjørte seg langt opp i halsen. Hver celle i kroppen skalv, Jeg brukte alt jeg hadde av mot og reiste meg opp, kjente at bena var som to halvdøde lemmer jeg måtte dra med meg. Svimlet med blurrete syn mot døren og håpte på å ikke svime av. Heldigvis klarte jeg å åpne døren. Med en gang jeg kom meg ut av rommet jeg følte kom til å svelge meg hel sank jeg som en sekk rett i gulvet. Der ble jeg sittende en god stund å puste og pese og prøve å vri frem hva faen det var som skjedde med meg. Har jeg hatt et panikkanfall?

Senere snakket jeg med de ansatte og de konstanterte at det var et panikkanfall, siden den gang har det vært mange. Like ubehagelige. De kommer gjerne i pressede sosiale situasjoner. Hvis jeg føler meg usikker og utilpass i situasjoner jeg befinner meg i. Jeg unner ikke andre å ha det sånn, det er en hemmende lidelse og de fleste vil med tid begynne å unngå en del situasjoner slik som meg. Selv om en er nødt til å utsette seg for det dersom en vil bli bedre, noe jeg vil, det er bare så forbasket vanskelig å sitte i angsten når en føler det er sekunder unna et hjerteinfarkt. For en hjerne vi har som klarer å lure oss så gravalvorlig.

Depresjonens glade side

Jeg har blitt diagnostisert med tilbakevendende #depressiv lidelse, en lidelse jeg har slitt med siden jeg var 15 år gammel, altså 15 år nå. Det er en forferdelig smertefull lidelse, men heldigvis går det i perioder, men desverre er det kronisk. Ikke bare er det smertefullt, men veldig slitsomt. Jeg vet at det er mange som sliter med å forstå hva depresjon er og hvorfor jeg har det som jeg har det. Svaret på det siste er enkelt og det er at jeg har en psykisk lidelse som forårsaker en rekke negative symptomer. Det å få noen til å forstå hva depresjon er og hvordan det oppleves for meg derimot er litt mer komplisert. Det finnes like mange symptomer som det er mennesker, og den enkeltes opplevelse av en depressiv episode er individuelt. Jeg tenkte jeg skulle prøve å forklare hvordan det føles ut for meg.

Jeg merker jeg begynner å gå inn i en depresjon når jeg begynner å miste interesse for menneskene rundt meg og dagligdagse aktiviteter. Da vet jeg gjerne hva jeg har i vente. Isolasjon er det første. Alle positive følelser forsvinner og jeg sitter igjen med nedstemthet, bekymringer, frustrasjon og en hel rekke med negative tanker om meg selv og livet mitt. Alt mister sin verdi. Jeg mister all min verdi, og føler at ingen bryr seg om meg. Mat smaker ikke lenger, hygiene faller bort, husarbeid uteblir. Det eneste jeg ønsker å gjøre er å sove. All energi forsvinner fra kroppen og det krever veldig mye å gjøre den minste ting. Mest av alt føler jeg meg fortapt, som om jeg alltid kommer til å føle meg forferdelig og at livet aldri vil bli bedre. Det finnes ingen lyspunkt. På de aller verste dagene ønsker jeg meg vekk fra livet og vil gi opp. Der har jeg vært en del ganger nå. Enkelt og greit føles det bare for jævlig ut, om jeg i det hele tatt klarer å føle på den følelsen.

Men så, som på magisk vis, kommer det en dag hvor sløret begynner å lette og jeg begynner å søke ut av senga og ut av rommet. Jeg begynner å oppsøke menneskene jeg har rundt meg og begynner å ta vare på meg selv igjen. Da skjer det to ting. Jeg får fryktelig dårlig samvittighet ovenfor alle de jeg har forsømt og alt jeg ikke har klart å bry meg om. Men det beste, depresjonens glade side er at jeg kan kjenne glede igjen. Glede over å se den fantastisk morsomme og intelligente nevøen min. Gleden over å holde samboeren i hånden og vite at han elsker meg. Jeg kan smile basert på en dårlig reklame eller noe søtt katten min gjør. Det gjør ikke at depresjonen er verdt det, men så dyster som sykdommen er, er det hvertfall en eneste liten ting som kommer bra ut, og det er gleden jeg alltid finner tilbake til uansett hvor mange måneder jeg må streve for å komme dit.

Nå blir alt bedre da

Da er det nytt år og lovnader om at alt skal bli bedre og at vi alle skal få en ny sjanse til å bli bedre, mer positive, velutviklede mennesker. I`m calling bullshit. Vi er den samme om det er nyttårsforsetter eller 17.mai forsetter. Vi vil alltid bli bedre,, smartere, reflekterte, orienterte, omsorgsfulle vesner. Det er inget årsskifte som magisk endrer dette. Men for all del, tommel opp til de med nyttårsforsetter, og en enda større tommel opp og bra jobbet til de som får det til. Power to you! Her er kjærstens:


video-1514765749

 

Nyttårsaften i den kalde gang

I år, som så mange år tidligere feirer jeg og samboeren nyttårsaften i en kald kald gang på til nå 16 varmegrader. Vi sitter foran vedovnen med varmepumpe over oss og en liten varmeovn ved siden av oss, men det er og blir kaldt. Men som de katteelskende menneskene vi er har vi laget et lite barskap, funnet frem pc-en og et godt teppe og i bunn og grunn koser vi oss egentlig ganske greit. Legger ved en liten filmsnutt til dere :)

 


video-1514754184

 

 

Godt Nyttår alle sammen, uansett om dere feirer foran en stor kalkun eller i en gang kjellergang.

 

La meg være i fred,

Får du av og til følelsen av at verden tar totalt over og presser på deg som om du skal til å kveles? Den følelsen får jeg med jevne mellomrom. Nå forstår jeg hva det vil si å være klaustrofobisk. Bare det at jeg trenger ikke et lite eller låst rom for å føle at veggene sluker meg hel. For meg holder det med at verden bare er. Og at menneskene i den verden er. Jeg blir fort sliten og når jeg blir sliten er det som om alle og alt blir for mye og en del av meg skriker at den må få være i fred. Det er nesten vondt å innrømme det, men det får meg til tider til å ville eksplodere. For jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre. Det er vanskelig å fjerne seg selv fra verden.

Tommel opp til Sophie Elise

Den siste tiden har jeg sett på bloggerne på tv2, og jeg må si jeg beundrer #SophieElise, ikke for bloggen hennes, men for personen hun later til å være. Det ser ut som at hun brenner for #dyr og #dyrevern, noe jeg brenner for selv. Jeg har ikke helt tellingen på hvor mange gatekatter jeg har fostret opp for så å adoptere videre, men det har vært en av måtene jeg kan hjelpe de søte små vi har her i verden. Å ikke spise kjøtt hver dag føler jeg kommer som en god nummer to. Det burde for min del kommet som nummer en, men siden jeg ikke klarer holde meg helt unna setter jeg den som nummer to. Å bare ha en kjøttfri dag i uken vil spare miljøet for mye, og det er et mål jeg tror mange kan oppnå. Men her bør en vel egentlig henvise til sophie elise selv, eller nettsider som virkelig brenner for,- og har peiling på det ovennevnte, for jeg er bare en amatør som prøver. Uansett, Sophie Elise, jeg gir deg en tommel opp. Det er positivt at du bruker den arenaen du har og ressursene du har tilgjengelig for å bidra i slike saker.

Vær så snill a!

Det er mange ting som irriterer meg, kanskje jeg en dag skal lage en liste for å få ut den gruffen. Akkurat i dag er det mennesker i kø som irriterer meg. For det første er det bare totalt ugreit å snike. Bare ikke gjør det. Har du dårlig tid og faktisk har behov for å komme deg tidligere til kassen, taxien eller hva du nå enn står i #kø for, spør pent dem foran om du får lov å gå før. Det er min opplevelse at de fleste er okei greie på å slippe andre foran seg.  Med unntak av taxi køen da, den later til å være hellig.

Det andre som irriterer meg er når det er kø og personen foran deg har en stappfull vogn og du bare skal ha en bitteliten brus og de ikke sier høflig at en får lov å gå foran dem. Og da mener jeg når du ser at de ser deg. Det skjedde meg her om dagen på butikken og jeg kunne selvfølgelig spør selv, men jeg syns det er høflig at den som sinker kan være den som tilbyr. Noen ganger tror jeg de som sitter i kassen også blir irritert, for jeg har opplevd at de sier til meg, kom hit du så tar vi deg først. Unntaket er selvfølgelig når de foran ikke får med seg at jeg står bak, men kjenn dine omgivelser da. Når jeg går i kassen bruker jeg å ha et overblikk over hvem som er rundt meg og de gangene jeg har mye slipper jeg alle andre forbi. Dessuten sørger jeg for å ha god tid på butikken slik at sånt ikke skal bli noe problem. Er det flere enn meg som tenker sånn eller?

Årets første snø

Her nede på det blide #sørlandet har vi endelig fått vår første #snø, som bildet viser er det ikke akkurat kommet store mengder, men jippi for at det er begynt. Vet det er mange som har blandede følelser om snøfallet. Noen tenker kun på at det er kaldt, eller at måke sesongen nå er i gang. Jeg derimot tenker at nå går det snart ann å bygge snømenn, ake, stå på spark og ski. Og ikke minst kose seg godt kledd og med teppe med kakao mens en nyter det hvite synet. Med andre ord er jeg veldig fornøyd med snøen som faller. Kikker ut nå og ser at det later til å snø gradvis mer. Kanskje morgendagen går ann å bruke ute i det fine været om det fortsetter som nå. Hva med deg, er du fornøyd eller opprørt over snøen som kommer?

Avhengighet

Jeg har allerede skrevet et innlegg om å være avhengig av langt hår.  Jeg tror vi alle er avhengig av noe, eller noen. Ikke alle #avhengigheter er destruktive og må avvennes. Blant annet er jeg avhengig av kaffe. Spesielt på morgenen. Stort sett foretrekker jeg at ingen snakker til meg før jeg har inntatt minst to kopper kaffe i total stillhet. Får jeg ikke kaffe blir jeg både gretten og får vondt i hode. Akkurat nå er jeg på kopp nummer tre og frokosten er spist, så nå er jeg på godt humør og klar for dagen.

 

Katten min er jeg også temmelig avhengig av, vi er stort sett alltid i en meters avstand fra hverandre når jeg er hjemmme, og like lykkelige for å se hverandre begge to når jeg kommer hjem uavhengig av hvor lenge jeg har vært ute.

 

Den kanskje verste og til dels mest plagsomme avhengigheten er en kanskje mange kan kjenne seg igjen i, og det er telefonen. Jeg får et lite snev av panikk hver gang jeg ikke finner telefonen eller vet hvor den er. Om ingen er hjemme som kan ringe og lokalisere den blir jeg enda mer stresset. Grunnen til at det til dels er plagsomt er jo fordi det er et slit, og fordi det ikke er lett å være tilgjengelig hele tiden.

 

Er det flere enn meg som opplever at de er avhengig av noe, både på godt og på vondt?

Skjulte superhelter

Jeg er så smertelig klar over at det er veldig mange som blir utsatt for #mobbing. Om jeg var en #superhelt,hadde jeg vært...

Jeg har egentlig ikke ord for hvor vondt jeg syns det er med #mobbing. Det er skadelig i ung og voksen alder. Det som skjer når en er ung, det følger en. Det er ikke restriktert til voksenhet og det sårer like mye uavhengig av alder. Jeg kjenner jeg blir forbannet, frustrert, opprørt og det som mer er. Det er ikke greit og det er poenget. Et ord og en setning er mer skadelig enn det flere av oss kan skjønne. Så la vær. Hold det inne i deg det stygge du ville si, vit at du kan ødelegge et menneske for livet. Og innerst inne er det noen som vil stå ansvarlig for å ødelegge et menneske for livet?

Promper vekk romantikken

Samboeren min og jeg har vært sammen i to og et halvt år nå. Bodd sammen i to år. Vi flyttet sammen relativt raskt. Og vi ble kjent relativt raskt. Det tok ikke land tid før vi egentlig kjente hverandre på alle mulige måter. Ingen av oss var spesielt flaue for å si det sånn.

To uker inn i forholdet spurte jeg pent om jeg kunne få love å fise. Jeg var lei av å ha vondt i magen. Og jeg var lei av å prøve å finne alle mulige unnskyldninger for at jeg skulle gå ut for å fise. «må bare ta en telefon», «skal bare en tur på do», «glemte noe i bilen». Det gikk jeg fort lei av.

Første gangen jeg måtte bæsje var vi hjemme hos han. På den tiden røykte han. Jeg spurte om han kunne sette på musikk. Det gjorde han. Så spurte jeg om ikke han ville ta en røyk. Det ville han. Da benyttet jeg anledningen til å bæsje. Doen dekorerte jeg i papir. Vasken skrudde jeg på. Så bæsjet jeg så stille jeg bare kunne. Uheldigvis for meg var det en bråkete og trøblete magedag. Jeg håpte han nøt røyken lenge, men neida, han skulle bare ta en halv en.

«Hørte du meg?» nei tenkte jeg, med alle stilledempende midler jeg hadde benyttet. Og jeg tror ikke han vet hvorfor jeg spurte før han gikk på do for å tisse.

Men så orket jeg ikke mer, «kan jeg prompe?» Og det gjorde jeg. To uker inn i det prompet jeg vekk all romantikk.

Instagram

Jeg har nettopp startet opp en instagram konto og der går det ann å følge meg, der heter jeg lizscase.

 

Som en kan se har jeg ikke blitt så veldig aktiv eller fått til så mye enda, men det kommer til å komme seg med tiden.

Kjøttetende vegetarianer

Når jeg spiser #kjøtt vemmes jeg litt. Det er det flere grunner til. For det første er jeg ikke spesielt glad i det, jeg syns rett og slett ikke smaken er noe god. Mens andre koser seg med en god biff, blir jeg litt deprimert når det er det som er på menyen. Samboeren klager stort og stiller seg helt uforstående til at jeg kan kose meg med en salat eller kjøttkaker laget av bønner og linser. Men jeg koser meg jeg. Og jeg har aldri og kommer aldri til å kreve at noen skal ta hensyn til meg for min smak. Jeg spiser gjerne tilbehør jeg. Likevel blir jeg veldig glad når noen har gjort litt ekstra for å lage noe vegetarisk, om ikke annet bare til meg.

For dyrs velferd, og for miljøet skulle jeg ønske at jeg og mine klarte å holde seg unna kjøtt. Vi må kanskje få litt bedre utvalg og tilbud om kjøttfri mat før det vil bli en realitet.

Det skal også sies at jeg ikke dømmer de som spiser kjøtt. Jeg gjør det selv. Vegetarianer er jeg kanskje fem, seks dager i uken. Den siste dagen spiser jeg kylling eller fisk. Selv skulle jeg ønske at jeg klarte å holde meg helt unna, men det gjør jeg ikke. Derfor ser jeg på meg selv som en kjøttetende #vegetarianer.

 

Den negative grav

Jeg har som noen vet tilbakevendende #depressiv lidelse. Det er en langvarig og smertefull lidelse. En som mange ikke forstår eller leser seg opp om. Mange ganger skulle jeg ønske at jeg fremfor en depressiv episode kunne brukket et ben så noen kunne sett begrensningene og smerten som fører med. Det er aldri en god følelse å ikke ha noen følelser. Det er vondt å komme «ut» av en episode å se hvor lite en har klart å brydd seg og hvor få en har klart å bry seg med. Og det er generelt vanskelig å klatre ut av den graven som bare roper negative ting. Jeg er veldig og smertelig lei av å være syk. Verre er det når de som ikke kan og ikke vet hva det er dømmer en og ikke tar seg tiden til å google, spør en lege, eller for de enda eldre dra opp et leksikon, for i hvert fall å forsøke å forstå hvor jævlig det kan være. Utdann deg litt eller la vær å ha en mening. Nok sagt. Utblåsning ferdig,

Avhengig av langt hår

Det ble dårlig kvalitet på bilde, men her er jeg med det jeg tenker endelig er langt #hår:

Utenom å klippe meg selv, og bruke #hårkur gjør jeg veldig lite for å få langt hår. Selv bruker jeg en hårkur fra #redken. Etter å ha testet veldig mange forskjellige er det den jeg føler gir meg mest silkeglatt hår med minst mulig floker. Jeg har siden jeg var liten vært veldig opptatt av å ha langt hår. Jeg klippet meg en gang til skuldrene når jeg var femten og gråt og gråt helt til jeg fikk #extensions. Det er jeg ferdig med nå siden håret mitt er så langt og fyldig som det er. Det er de som passer kjempefint kort hår, jeg er ikke en av dem. Tenker at det faktisk går ann å bli avhengig av å ha langt hår, som om det blir en avhengighet. For meg har håret blitt en del av personligheten min, og det tror jeg det vil fortsette med. Eneste jeg savner er å være blond. Men sånn er det å være naturlig brunette. Enten blond og slitt eller brunt og friskt.

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » November 2017