Pupper til besvær

Det er ikke helt min greie å være lettkledd, faktisk er det ikke min greie i det hele tatt. Men skrur vi tiden ti år tilbake i tid var jeg litt mer fornøyd med å løpe fritt rundt i trusa når anledningen var der til å lufte seg.

Siden jeg fikk #pupper, som jeg føler var tidligere enn de fleste andre jeg gikk i klasse med, har jeg følt de har vært for store. For store, for tunge og for fremtredende. Derfor har jeg i kanskje femten år nå hatt lyst å operere de. Først i voksen alder fikk jeg med meg at en kunne ta #brystreduksjon og at det kunne bli dekket av staten dersom det var medisinske årsaker til det. Og gjett om jeg har medisinske årsaker. Ryggen og nakken blir plaget av det som føles som to store sandsekker på fremsiden. Det er sikkert mange som skulle ønske dem hadde store pupper, og jeg er en av dem. Men jeg vil ikke ha noen monstre. Ikke noen som får det til å være et slit å rette ut nakken eller stå rett i ryggen. Det er det ikke verdt.

Min fastlege, som er en av de beste menneskene jeg kjenner som ikke er familie eller venn, har lovet meg at vi skal søke om brystreduksjon om jeg bare klarer å gå ned i vekt. Bare. Det er ikke så lett. Jeg er altfor glad i alt som er vektøkende til å få det til med et smil. Men, Jeg vet jo at det er det som må til og jeg håper en lettere hverdag kan motivere meg til å gjennomføre det som må til for vektnedgang. Det hjelper ikke akkurat med en samboer som har verdens beste forbrenning og kan stappe i seg hva han vil uten å legge på seg. Det frister jo meg når han sitter med godsaker jeg vil ha som jeg ikke kan ha. Jeg får lage en avtale med han. Vil han se pupper må han ligge unna snop og take away. Da blir det andre boller. Bokstavelig talt.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Elizabeth Case

Elizabeth Case

30, Arendal

Kategorier

Arkiv

hits