hits

Depresjonens glade side

Jeg har blitt diagnostisert med tilbakevendende #depressiv lidelse, en lidelse jeg har slitt med siden jeg var 15 år gammel, altså 15 år nå. Det er en forferdelig smertefull lidelse, men heldigvis går det i perioder, men desverre er det kronisk. Ikke bare er det smertefullt, men veldig slitsomt. Jeg vet at det er mange som sliter med å forstå hva depresjon er og hvorfor jeg har det som jeg har det. Svaret på det siste er enkelt og det er at jeg har en psykisk lidelse som forårsaker en rekke negative symptomer. Det å få noen til å forstå hva depresjon er og hvordan det oppleves for meg derimot er litt mer komplisert. Det finnes like mange symptomer som det er mennesker, og den enkeltes opplevelse av en depressiv episode er individuelt. Jeg tenkte jeg skulle prøve å forklare hvordan det føles ut for meg.

Jeg merker jeg begynner å gå inn i en depresjon når jeg begynner å miste interesse for menneskene rundt meg og dagligdagse aktiviteter. Da vet jeg gjerne hva jeg har i vente. Isolasjon er det første. Alle positive følelser forsvinner og jeg sitter igjen med nedstemthet, bekymringer, frustrasjon og en hel rekke med negative tanker om meg selv og livet mitt. Alt mister sin verdi. Jeg mister all min verdi, og føler at ingen bryr seg om meg. Mat smaker ikke lenger, hygiene faller bort, husarbeid uteblir. Det eneste jeg ønsker å gjøre er å sove. All energi forsvinner fra kroppen og det krever veldig mye å gjøre den minste ting. Mest av alt føler jeg meg fortapt, som om jeg alltid kommer til å føle meg forferdelig og at livet aldri vil bli bedre. Det finnes ingen lyspunkt. På de aller verste dagene ønsker jeg meg vekk fra livet og vil gi opp. Der har jeg vært en del ganger nå. Enkelt og greit føles det bare for jævlig ut, om jeg i det hele tatt klarer å føle på den følelsen.

Men så, som på magisk vis, kommer det en dag hvor sløret begynner å lette og jeg begynner å søke ut av senga og ut av rommet. Jeg begynner å oppsøke menneskene jeg har rundt meg og begynner å ta vare på meg selv igjen. Da skjer det to ting. Jeg får fryktelig dårlig samvittighet ovenfor alle de jeg har forsømt og alt jeg ikke har klart å bry meg om. Men det beste, depresjonens glade side er at jeg kan kjenne glede igjen. Glede over å se den fantastisk morsomme og intelligente nevøen min. Gleden over å holde samboeren i hånden og vite at han elsker meg. Jeg kan smile basert på en dårlig reklame eller noe søtt katten min gjør. Det gjør ikke at depresjonen er verdt det, men så dyster som sykdommen er, er det hvertfall en eneste liten ting som kommer bra ut, og det er gleden jeg alltid finner tilbake til uansett hvor mange måneder jeg må streve for å komme dit.

6 kommentarer

Sliter med det samme...

06.01.2018 kl.18:35

Apropos hygiene, jeg har ikke barbert leggene og armene på flere måneder. Jeg bare orker ikke. Det krever så mye av meg, selv om det normaltvis ikke gjør det. Og det gjør meg mer og mer deppa. Det er så dumt...

Elizabeth Case

06.01.2018 kl.18:40

Sliter med det samme...: Det har jeg så stor forståelse for. Det blir nedprioritert. Håper du kommer deg :)

jente89

06.01.2018 kl.19:40

<3 skulle ønske flere var klar over slike som du og jeg har veldig likt og

helt ubeskrivelig å leve med men vi skal gripe de gode stundene <3

Elizabeth Case

06.01.2018 kl.19:42

jente89: Veldig enig med deg, det er mange som kunne trengt litt utdanning på området. Spesielt de som er rundt oss i det daglige. Kan ikke annet enn å gripe de gode stundene oppi alt :)

Lea

08.01.2018 kl.21:57

Går igjennom akkurat det samme akkurat nå. Det er utrolig vanskelig å få de rundt deg til å forstå hva du går igjennom. Hva depresjon egentlig er...det er så enkelt for mange å bare utbryte: ta deg sammen! Eller hvil deg i helgen så blir du bra! De forstår rett og slett ikke.

Trodde aldri jeg skulle falle under kategorien deprimert. Men slik ble det, og det å ikke makte å vaske håret engang er tungt å fordøye. Jeg sliter enda med å kjenne på gledesfølelsen, og det er lite som egentlig interesserer meg for tiden. Dagene er gode når jeg orker å lage middag, rydde eller å trene litt. Isolasjon er min kompajong når jeg er utmattet og vil bare sove. Det er så trist, men det trøster litt å vite at det er andre mennesker der ute som kan forstå meg. Takk for at du prøver å forklare omverden hvordan det føles.

Elizabeth Case

08.01.2018 kl.22:12

Lea: Jeg vet, og det er forferdelig frustrerende og demotiverende. Det gjør vondt å ikke bli forstått.

For meg er det også godt å vite at jeg ikke er alene, så jeg setter pris på at du tok deg tiden til å kommentere og være ærlig. Det er desverre ingen enkel løsning, men det er bedre å være flere enn å føle seg helt alene i verden. Må bare ønske deg alt godt <3

Skriv en ny kommentar