hits

PTSD, lidelse nummer tre.

Da har jeg kommet til den tredje og nest siste av diagnosene et knippe utvalgte psykologer har plassert på meg, PTSD. Sammen med depresjon og angst komplimenterer de hverandre på en heller uheldig måte. For meg kom PTSD etter flere traumatiske hendelser over lengre tid. Derfor valgte de å kalle det en komplisert PTSD.

For meg kommer lidelsen med store søvnvansker. I perioder med depresjon sover jeg overdrevent mye. I gode perioder har jeg det jeg vil kalle søvnangst og får ikke sove. Jeg plages med mye mareritt og jeg tror det er derfor jeg nøler med å gå å legge meg, spesielt uten noe hjelp fra sovemedisiner. På kveldene spesielt får jeg tankekjør og blir hevet rett tilbake til alle de hendelsene som har resultert i at jeg har fått PTSD. Det vil si at jeg sliter med et av de mest klassiske symptomene; flashbacks. Videre gjør det at jeg i visse og spesielle situasjoner reagerer «feil» eller overreagerer eller får en ut av kroppen opplevelse. Jeg klarer for eksempel ikke at noen sperrer veien for meg eller holder meg fast, da blir jeg enten veldig aggressiv og sint eller går i komplett panikkmodus. Det har på mange måter ødelagt følelseslivet mitt, jeg reagerer ofte ikke som forventet, da mener jeg både mine egne og andre sine forventninger. Følelsesregisteret blir på en måte satt ut av spill. Videre har jeg utviklet en ganske fastholden unnvikelsestaktikk, for alt som kan være i fare for å trigge minner og sende meg tilbake til et dårlig sted. Det er mye jeg unngår. Ikke minst unngår jeg å snakke om det på detaljnivå. Men så er jeg så heldig at jeg også har fortrengt veldig mye og ikke kan huske så mye. En velsignelse i forkledning kanskje, men en lettelse for en alt for tankefull hjerne.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar