hits

Et liv glemt

Min siste #diagnose, #dissosiativ #amnesi. Det er kanskje ikke så mange som har hørt om det.

Store Norske Leksikon sine sider beskriver det som #hukommelsestap av viktige hendelser av vanligvis skremmende, truende eller konfliktfylt karakter. For min del har det medført at jeg så og si ikke husker noen ting fra før fylte 20 år. Med hjelp av terapeuter har vi forsøkt å lage en tidslinje, men det meste er borte, alt fra første skoledag, til konfirmasjon til siste dag på videregående.

Mamma kan tulle litt med det og si at hun kan fortelle meg om ferier vi aldri har vært på og jeg vil tro henne. «Husker du den gangen vi var i England?» og jeg er ikke klok på om det er korrekt eller ei. Hun sier alltid sannheten, men vi er kommet så langt inn i det at det er morsomt å tulle med. Av og til kan visse steder eller gjenstander trigge minner, som foreløpig har vært på godt og ikke på vondt. Når jeg var liten brukte jeg å tilbringe sommeren på Villa Fridheim på Krøderen sammen med mormor og resten av den nære familien. I voksen alder, for kanskje tre år siden kjørte jeg til Villa Fridheim, og da kom det mange minner. Ganske overrasket og glad over at jeg husket noe, ringte jeg til mamma for å få bekreftet om det jeg husket stemte eller var falske minner. Minnene var ekte, og de var gode. Etter det har jeg flere ganger fått trigget hukommelsen, en gang hold det med en liten bit av en list for at jeg skulle huske et rør jeg ville dekke til i leiligheten til broren min. Det er rart hvordan hjernen og hukommelsen fungerer. Mest av alt er det rart å leve et liv hvor jeg bare husker en tredjedel av det.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar